Har du kjent følelsen av stress uten å vite hvorfor? Følelsen av å ha glemt noe, men du aner ikke hva? Det er som om noen forsøker å gi deg en beskjed men du skjønner ikke hvem eller hva de forsøker å si. Sånn har jeg hatt det en stund og det er utrolig frustrerende. . Hvordan skal vi kunne gå gjennom den sammen når vi ikke ser den?

Jeg kjenner kroppen, sinnet, sjelen sitrer. Vi er servert en mulighet. Noe vi skal følge opp sammen. Vi må bare finne riktig klippe og hoppe over kanten. Ikke la hverdagens sløvende tåke nok en gang sluke oss og sende oss på en ny avledning fra veien vi er ment å gå.

Fremmedfrykt og hat...

Her snakkes om hat og fremmedfrykt, og at det skal vi nå ikke falle for. Likevel hater alle gjerningsmannen og skal la han drepes, sperres inne for all fremtid og deretter brenne i helvete...

Handlinene hans er helt klart ufattelige og utilgivelige. Men hva med å heller se på gjerningsmannen som en "ressurs". Han kan brukes til å få informasjon om det høyreekstremistiske kristne miljøet i Norge, om det nå stemmer at han tilhører dette. Han kan sikkert brukes til å produsere ett eller annet viktig i samfunnet, og dessuten er han et viktig psykologisk "forskningsobjekt" for hva som gjør at enkelte mennesker blir så utrolig gale..... Ikke la han brenne i helvete. Lær av ham. Og lær han hva han har gjort. Da vil han brenne i dette livet livet - psykisk. Og det tror jeg er verre

Samtidig... jeg gråter for de som er direkte rammet. Jeg gråter for de pårørende. Hjertet svir og blør for alle foreldre som har mistet barna sine, for barn som har mistet foreldrene sine. Er mannen gal? eller har han bare en alternativ virkelighetsforståelse? Dette tenker jeg vil bli vurdert og forsket på i det uendelige og jeg håper det blir et fokus så vi kan lære av dette.

Fremtiden... når er den?

I min verden så har jeg bestemt at fremtiden, den er nå. Den er ikke i går, den er ikke i morgen, om en uke eller en måned. Det jeg skal gjøre må jeg gjøre nå. Dette er ikke alltid lett. I dag har jeg gjort mye. Jeg har fått bevis på hvordan kroppen misliker mye karbohydrater, spesielt de raske som for eksempel sukker. Jeg spiste nemlig en god porsjon sjokolade. Etterpå fikk jeg energi-kick… i ca fem sekunder. Deretter slet jeg med å holde meg våken leeeeeenge. Når det gikk over, så prikket det i hele meg, som om jeg våknet igjen - på cellenivå.

Denne opplevelsen gjorde meg ikke mindre motivert. Jeg skal nå "rense" kroppen. Jeg trenger en kickstart på videre vektnedgang, og energi. Derfor skal jeg ha karbofritt kosthold en stund. Ikke lenge, men tre uker ca. Så skal jeg gradvis tilbake i normal mat. Jeg tror jeg trenger å gjøre dette med ujevne mellomrom. Gleder meg til dette!! Derfor har jeg i dag skrevet ut mengder med matvareinnhold. Nå kan jeg se hva jeg kan og ikke kan spise. I tillegg har jeg fått trent i dag. Det gjorde godt. Kroppen er nå varm, brukt og avslappet. Deilig!!

For øvrig har smykkeproduksjonen min tatt av. Må forsøke å legge ut noen bilder snart, sånn at jeg kan få tilbakemeldinger. Foreløpig har jeg gitt bort ganske mye, men tror jeg fremover skal lage og se om noen vil selge for meg. Lager langt mer enn jeg kan bruke selv…. Vi får se.

Har man for lite å beskjeftige tankene med….

Det er jo egentlig ikke noe nytt, men folk er jo utrolig opptatt av været. Og klages skal det… uansett. Enten er det for varmt, for kaldt, for mye snø, for lite snø, for mye regn og for lite regn. Ja, altså, jeg kan også klage. Men det er ingen vits i å klage for været kan vi ikke styre. Det er som det er. 

Det er da jeg kommer inn på at man kanskje har for lite å bruke hodet på. Jeg har ikke tid og overskudd til å tenke veldig mye på været. Jeg har mer enn nok med alt annet som foregår, så været aksepterer jeg bare. Kan hende det er jeg som er snodig, for all del, men kanskje det er "alle" andre som ikke får brukt hodet tilstrekkelig også?

Til stadighet fascineres jeg av språk. I løpet av studiet så leste jeg en bok som heter U/Enighetsanalyse, skrevet av Svein Eng. Tilhørte faget allmenn rettsteori. Egentlig en morsom bok. Han skriver om bruken av ord og misforståelser rett og slett fordi vi bruker ordene ulikt. Jeg tror veldig mange krangler og uoverensstemmelser rett og slett er pga. ulik forståelse av ordene man bruker.

En annen morsomhet er "nordlenningers" vanskelighet med en, ei og et. Sliter selv med ei, for det er veldig få ord i min dialekt/sosiolekt som passer med ei og a-endelse. Men likevel så kan jeg i det minste forskjellen på hankjønnsord og intetkjønnsord. I nord så er for eksempel strikk regnet som intetkjønnsord. Jeg har at et par diskusjoner om hårstrikk blant annet. Morsomt. Spesielt når det kommer fra en som er utdannet journalist. Man ANTAR at de kan språkreglene, selv om den siste tidens avisutgivelser mer og mer beviser det stikk motsatte.

Snart er det vår…

I hvertfall etter kalenderen. Etter værmeldingen og været ute så er jeg neimen ikke så sikker. Igjen er det kaldt, og det har snedd kontinuerlig i flere dager. Det er ikke mye sne ad gangen, men litt og litt. Heldigvis har jeg klart å fortsette å være positiv. Fokusere på alt annet enn kulde. Men kjenner at jeg er klar lyden av rennende vann under sneen, sølete sko, søledammer, gåsunger, spirende trær, krokus og det hele. Men vi må nok vente litt til…

Ord og kommunikasjon

Som jurist så er jeg vel naturlig opptatt av ord - og kommunikasjon - og å formidle og få frem et budskap. Kanskje jeg er litt over gjennomsnittet også. Jeg er oppvokst i et språklig konservativt hjem, og er påvirket av det. I tillegg har jeg opplevd å bli misforstått, selv når jeg har forsøkt å være bevisst på å få frem det jeg ønsker å kommunisere. Hvordan kan det ha seg?

Ord er egentlig en morsom konstruksjon - eller sammensetning av lyder. Selv om vi presumptivt skal ha samme forståelsen av disse sammensatte lydene som utgjør ord, så har vi ikke det. Vi forstår ordene på bakgrunn av arv, miljø, kontekst og ikke minst hva vi ønsker at ordene eller sammenhengen skal bety.

Når vi så skal kommunisere noe muntlig og ansikt til ansikt, så glemmer vi ofte alt vi kommuniserer med kroppen. Kroppsspråk, ansiktsuttrykk er alle med på å gi betydning til ordene vi former med munnen. Dette kan vi til en viss grad lære oss å kontrollere. Men så har vi alt det vi ubevisst også kommuniserer. Her mener jeg ikke de store faktene som å ha armene i kryss, smile eller ikke, men det vi projekterer ubevisst, og som mottakeren ubevisst mottar og fortolker. Kan vi klare å kontrollere dette? Jeg har ikke klart det til nå. En dyktig skuespiller vil nok klare det. Så vidt jeg har forstått så er sosiopater også gode på dette. Men er det egentlig noe som er nødvendig å kunne? Det er kanskje nyttig innimellom i hvertfall…

Men om man bare ser på ordene og betydningen av disse, så er det mye misforståelse bare i dem. Jeg har hatt noen samtaler hvor dette har vist seg. Jeg har fått tilbakemelding om at bloggen min er personlig. Og da er vi over på forståelsen av begrepsparet personlig og privat. Jeg skiller ganske sterkt på disse, men skjønner at jeg skiller annerledes enn mange andre. For meg er noe som er personlig innenfor min sfære og noe jeg nødig deler med Gud og hermann. Min seksualitet er et eksempel. Noe som er privat er derimot noe jeg kan dele, men som gjelder meg privat. Det er altså innenfor en privat sfære, i motsetning til objektivt sett offentlige opplysninger, men utenfor det som for meg er noe jeg ikke vil dele med særlig mange.

Dette kan jo gi mange morsomme, eller mindre morsomme , misforståelser og opplevelser. Jeg har i hvertfall forsøkt å stoppe når jeg kommer i en diskusjon og forsøkt å se om det rett og slett er begreps uenighet.

Stakkarslighet - hvordan snu på vannet?

Jeg bestemte meg på slutten av 2009 at 2010 skal være et positivt år. Jeg skal være positiv, uansett hva som skjer, og året skal være preget av endringer. Det virker som om jeg nå testes for å se om jeg klarer å være positiv, og det er ikke så lett. Det er rart hvor lett det er å falle tilbake til gamle mønstre, enda man er bevisst på at man ikke skal eller vil. For å bryte det gamle og kjente mønstrene, kreves det en utrolig bevissthet, og kanskje også evne til selvinnsikt og selv-analyse. Jeg forsøker kontinuerlig å analysere og se på meg selv for å se om jeg faktisk klarer å være positiv. Jeg har vel gått på en "negativ-smell" nå siste uken. Men plutselig ble jeg bevisst etter en kommentar fra en fast bloggleser. Jeg husker ikke akkurat hva vedkommende skrev på mail, men det traff og jeg kjenner igjen at jeg skal være positiv. Alt ordner seg. Livet er en dans på roser, og rosene har torner.

For øvrig har helgen bestått av å sove. Jeg har ligget strøken.

Norge er et av landene i verden med best tilgang på vann, ferskvann og annet vann. Det fascinerer meg stadig at vi ikke benytter oss av dette i større grad. En ting er at de første kodifiserte reglene om grunnvann kom i 2000 - noe som i seg selv er horribelt, da dette er ressurser samfunnet delvis er, og kan bli fullstendig avhengig av. Noe annet er at vi har ufattelige muligheter til energi i vann. Tenk tidevann. Tenk bølgekraft. Tenk effektivisering av vannfall. Men å utnytte dette?? Neida. Det mest fascinerende her er at vi har muligheter til vindkraft, solkraft, vannkraft, men vi gjør det ikke. Det ser stygt ut. Nemlig. Men vi skal heller ikke utnytte oljeforekomstene. Lurer på om vi skal gå tilbake til et samfunn uten elektrisitet?

I tillegg til de direkte fordelene vannforekomstene våre gir oss, så har vi her kunnskaper som kan være interessante internasjonalt. Vi har jo tross alt et vel utbygget regelverk om vann, selv om vi har bommet på grunnvann. Mange land kan ha noe å lære av oss - våre erfaringer, våre regler. Men dette er tydeligvis ikke en eksportvare. Jeg har selv vassdragsrett på studiet. Få, eller ingen, ser verdien i dette, og de fleste himler litt med øynene eller fniser litt. "Herregud, noe så kjedelig." Vel, nei. Det er ikke kjedelig. Det er spennende. Det er grunnlaget for retten. Det er her det startet. Det er her vi kan eksportere kunnskap - i hvertfall her også. Men kanskje jeg har bommet? Eller kanskje jeg er forut for min tid?