Stakkarslighet - hvordan snu på vannet?

Jeg bestemte meg på slutten av 2009 at 2010 skal være et positivt år. Jeg skal være positiv, uansett hva som skjer, og året skal være preget av endringer. Det virker som om jeg nå testes for å se om jeg klarer å være positiv, og det er ikke så lett. Det er rart hvor lett det er å falle tilbake til gamle mønstre, enda man er bevisst på at man ikke skal eller vil. For å bryte det gamle og kjente mønstrene, kreves det en utrolig bevissthet, og kanskje også evne til selvinnsikt og selv-analyse. Jeg forsøker kontinuerlig å analysere og se på meg selv for å se om jeg faktisk klarer å være positiv. Jeg har vel gått på en "negativ-smell" nå siste uken. Men plutselig ble jeg bevisst etter en kommentar fra en fast bloggleser. Jeg husker ikke akkurat hva vedkommende skrev på mail, men det traff og jeg kjenner igjen at jeg skal være positiv. Alt ordner seg. Livet er en dans på roser, og rosene har torner.

For øvrig har helgen bestått av å sove. Jeg har ligget strøken.

Norge er et av landene i verden med best tilgang på vann, ferskvann og annet vann. Det fascinerer meg stadig at vi ikke benytter oss av dette i større grad. En ting er at de første kodifiserte reglene om grunnvann kom i 2000 - noe som i seg selv er horribelt, da dette er ressurser samfunnet delvis er, og kan bli fullstendig avhengig av. Noe annet er at vi har ufattelige muligheter til energi i vann. Tenk tidevann. Tenk bølgekraft. Tenk effektivisering av vannfall. Men å utnytte dette?? Neida. Det mest fascinerende her er at vi har muligheter til vindkraft, solkraft, vannkraft, men vi gjør det ikke. Det ser stygt ut. Nemlig. Men vi skal heller ikke utnytte oljeforekomstene. Lurer på om vi skal gå tilbake til et samfunn uten elektrisitet?

I tillegg til de direkte fordelene vannforekomstene våre gir oss, så har vi her kunnskaper som kan være interessante internasjonalt. Vi har jo tross alt et vel utbygget regelverk om vann, selv om vi har bommet på grunnvann. Mange land kan ha noe å lære av oss - våre erfaringer, våre regler. Men dette er tydeligvis ikke en eksportvare. Jeg har selv vassdragsrett på studiet. Få, eller ingen, ser verdien i dette, og de fleste himler litt med øynene eller fniser litt. "Herregud, noe så kjedelig." Vel, nei. Det er ikke kjedelig. Det er spennende. Det er grunnlaget for retten. Det er her det startet. Det er her vi kan eksportere kunnskap - i hvertfall her også. Men kanskje jeg har bommet? Eller kanskje jeg er forut for min tid?