Har man for lite å beskjeftige tankene med….

Det er jo egentlig ikke noe nytt, men folk er jo utrolig opptatt av været. Og klages skal det… uansett. Enten er det for varmt, for kaldt, for mye snø, for lite snø, for mye regn og for lite regn. Ja, altså, jeg kan også klage. Men det er ingen vits i å klage for været kan vi ikke styre. Det er som det er. 

Det er da jeg kommer inn på at man kanskje har for lite å bruke hodet på. Jeg har ikke tid og overskudd til å tenke veldig mye på været. Jeg har mer enn nok med alt annet som foregår, så været aksepterer jeg bare. Kan hende det er jeg som er snodig, for all del, men kanskje det er "alle" andre som ikke får brukt hodet tilstrekkelig også?

Til stadighet fascineres jeg av språk. I løpet av studiet så leste jeg en bok som heter U/Enighetsanalyse, skrevet av Svein Eng. Tilhørte faget allmenn rettsteori. Egentlig en morsom bok. Han skriver om bruken av ord og misforståelser rett og slett fordi vi bruker ordene ulikt. Jeg tror veldig mange krangler og uoverensstemmelser rett og slett er pga. ulik forståelse av ordene man bruker.

En annen morsomhet er "nordlenningers" vanskelighet med en, ei og et. Sliter selv med ei, for det er veldig få ord i min dialekt/sosiolekt som passer med ei og a-endelse. Men likevel så kan jeg i det minste forskjellen på hankjønnsord og intetkjønnsord. I nord så er for eksempel strikk regnet som intetkjønnsord. Jeg har at et par diskusjoner om hårstrikk blant annet. Morsomt. Spesielt når det kommer fra en som er utdannet journalist. Man ANTAR at de kan språkreglene, selv om den siste tidens avisutgivelser mer og mer beviser det stikk motsatte.

Snart er det vår…

I hvertfall etter kalenderen. Etter værmeldingen og været ute så er jeg neimen ikke så sikker. Igjen er det kaldt, og det har snedd kontinuerlig i flere dager. Det er ikke mye sne ad gangen, men litt og litt. Heldigvis har jeg klart å fortsette å være positiv. Fokusere på alt annet enn kulde. Men kjenner at jeg er klar lyden av rennende vann under sneen, sølete sko, søledammer, gåsunger, spirende trær, krokus og det hele. Men vi må nok vente litt til…

Ord og kommunikasjon

Som jurist så er jeg vel naturlig opptatt av ord - og kommunikasjon - og å formidle og få frem et budskap. Kanskje jeg er litt over gjennomsnittet også. Jeg er oppvokst i et språklig konservativt hjem, og er påvirket av det. I tillegg har jeg opplevd å bli misforstått, selv når jeg har forsøkt å være bevisst på å få frem det jeg ønsker å kommunisere. Hvordan kan det ha seg?

Ord er egentlig en morsom konstruksjon - eller sammensetning av lyder. Selv om vi presumptivt skal ha samme forståelsen av disse sammensatte lydene som utgjør ord, så har vi ikke det. Vi forstår ordene på bakgrunn av arv, miljø, kontekst og ikke minst hva vi ønsker at ordene eller sammenhengen skal bety.

Når vi så skal kommunisere noe muntlig og ansikt til ansikt, så glemmer vi ofte alt vi kommuniserer med kroppen. Kroppsspråk, ansiktsuttrykk er alle med på å gi betydning til ordene vi former med munnen. Dette kan vi til en viss grad lære oss å kontrollere. Men så har vi alt det vi ubevisst også kommuniserer. Her mener jeg ikke de store faktene som å ha armene i kryss, smile eller ikke, men det vi projekterer ubevisst, og som mottakeren ubevisst mottar og fortolker. Kan vi klare å kontrollere dette? Jeg har ikke klart det til nå. En dyktig skuespiller vil nok klare det. Så vidt jeg har forstått så er sosiopater også gode på dette. Men er det egentlig noe som er nødvendig å kunne? Det er kanskje nyttig innimellom i hvertfall…

Men om man bare ser på ordene og betydningen av disse, så er det mye misforståelse bare i dem. Jeg har hatt noen samtaler hvor dette har vist seg. Jeg har fått tilbakemelding om at bloggen min er personlig. Og da er vi over på forståelsen av begrepsparet personlig og privat. Jeg skiller ganske sterkt på disse, men skjønner at jeg skiller annerledes enn mange andre. For meg er noe som er personlig innenfor min sfære og noe jeg nødig deler med Gud og hermann. Min seksualitet er et eksempel. Noe som er privat er derimot noe jeg kan dele, men som gjelder meg privat. Det er altså innenfor en privat sfære, i motsetning til objektivt sett offentlige opplysninger, men utenfor det som for meg er noe jeg ikke vil dele med særlig mange.

Dette kan jo gi mange morsomme, eller mindre morsomme , misforståelser og opplevelser. Jeg har i hvertfall forsøkt å stoppe når jeg kommer i en diskusjon og forsøkt å se om det rett og slett er begreps uenighet.

Stakkarslighet - hvordan snu på vannet?

Jeg bestemte meg på slutten av 2009 at 2010 skal være et positivt år. Jeg skal være positiv, uansett hva som skjer, og året skal være preget av endringer. Det virker som om jeg nå testes for å se om jeg klarer å være positiv, og det er ikke så lett. Det er rart hvor lett det er å falle tilbake til gamle mønstre, enda man er bevisst på at man ikke skal eller vil. For å bryte det gamle og kjente mønstrene, kreves det en utrolig bevissthet, og kanskje også evne til selvinnsikt og selv-analyse. Jeg forsøker kontinuerlig å analysere og se på meg selv for å se om jeg faktisk klarer å være positiv. Jeg har vel gått på en "negativ-smell" nå siste uken. Men plutselig ble jeg bevisst etter en kommentar fra en fast bloggleser. Jeg husker ikke akkurat hva vedkommende skrev på mail, men det traff og jeg kjenner igjen at jeg skal være positiv. Alt ordner seg. Livet er en dans på roser, og rosene har torner.

For øvrig har helgen bestått av å sove. Jeg har ligget strøken.

Norge er et av landene i verden med best tilgang på vann, ferskvann og annet vann. Det fascinerer meg stadig at vi ikke benytter oss av dette i større grad. En ting er at de første kodifiserte reglene om grunnvann kom i 2000 - noe som i seg selv er horribelt, da dette er ressurser samfunnet delvis er, og kan bli fullstendig avhengig av. Noe annet er at vi har ufattelige muligheter til energi i vann. Tenk tidevann. Tenk bølgekraft. Tenk effektivisering av vannfall. Men å utnytte dette?? Neida. Det mest fascinerende her er at vi har muligheter til vindkraft, solkraft, vannkraft, men vi gjør det ikke. Det ser stygt ut. Nemlig. Men vi skal heller ikke utnytte oljeforekomstene. Lurer på om vi skal gå tilbake til et samfunn uten elektrisitet?

I tillegg til de direkte fordelene vannforekomstene våre gir oss, så har vi her kunnskaper som kan være interessante internasjonalt. Vi har jo tross alt et vel utbygget regelverk om vann, selv om vi har bommet på grunnvann. Mange land kan ha noe å lære av oss - våre erfaringer, våre regler. Men dette er tydeligvis ikke en eksportvare. Jeg har selv vassdragsrett på studiet. Få, eller ingen, ser verdien i dette, og de fleste himler litt med øynene eller fniser litt. "Herregud, noe så kjedelig." Vel, nei. Det er ikke kjedelig. Det er spennende. Det er grunnlaget for retten. Det er her det startet. Det er her vi kan eksportere kunnskap - i hvertfall her også. Men kanskje jeg har bommet? Eller kanskje jeg er forut for min tid?

Gi meg en sjanse…

Jeg venter på min sjanse. Jeg forsøker å finne min sjanse. Jeg forsøker å lage meg en sjanse. Jeg har ikke riktig fått det til enda. Jeg evaluerer kontinuerlig for å se om jeg bommer på skiva. Er jeg innenfor rett tema. Er jeg på rett vei. Kommer jeg meg fremover på rette måten. Osv osv… Foreløpig har jeg kommet frem til at jeg er på rett vei. Jeg mangler noen som tør å ta sjansen på meg. Som ser potensialet og ønsker å gi meg muligheten til å videreutvikle potensialet. Foreløpig har jeg ikke funnet noen, men det er bare et tidsspørsmål.

Før i tiden fokuserte jeg mye på hvor mye enkelere alle andre hadde det, og at jeg hadde det så vanskelig. På mange måter stemmer det kanskje. Men på andre områder, så hadde nok de det mye, mye vanskeligere enn jeg har hatt det. Vi har ulike utfordringer her i verden. Og selv om jeg ikke opplever det andre sliter med som utfordringer for min del, så kan jeg ikke nedvurdere dem, ved på mene at de har det lettere. Jeg eier ikke sannheten. Jeg eier MIN sannhet. Men den er ikke nødvendigvis den samme sannheten som andres, uten at det sier noe om den enkelte sannhet. Jeg tviler på dette med en helt objektiv sannhet. Som jurist skal man jo finne den "objektive" sannheten, det som "faktisk" har skjedd. Vel, det er vel bedre å finne den mest sannsynlige "sannheten", som jurist. Privat har jeg egentlig kommet frem til at jeg ikke vil mene særlig om andres sannhet, så lenge det ikke inkluderer meg direkte.  Jeg ønsker ikke et fokus på at alle andre har det lettere enn meg, for det er ikke reelt. Dessuten gir det et usunt fokus.

Men akkurat nå er jeg syk og syns utrolig synd på meg selv….

Et forsøk…

Jeg har vært veldig fornøyd med bloggleverandøren jeg har hatt. Likevel tenkte jeg å teste flere for å se om jeg skal bytte. En periode vil jeg nok derfor kanskje legge ut innlegg begge steder - se også http://tankesprang.vgb.no

Forøvrig må jeg  bare si at Quality Resort & Spa i Son er et flott hotell. Kjøkken, spisestue, salong, eget soverom. Og sånn hadde vi alle det!! Dette er altså hotellrommet. Utrolig flott. Det var rett og slett små leiligheter, som strengt tatt var større enn leilightene til enkelte jeg kjenner.

Nå er det straks helg, og godt er det. Jeg brygger på en influensa og kjenner at jeg ikke er i form. Derfor skal jeg nå se om jeg får gitt nådestøtet... jeg skal betale regninger... 

Prosessen...

Nye søknader...gjennomgått, noen forkastet, noen utsatt nærmere søknadsfristen og en sendt ut. Jeg gleder meg til den dagen noen gir meg muligheten til å vise hva jeg virkelig er god for... Muligheten kommer snart.

Det er egentlig en prosess som ligger litt i tiden for meg dette. Jeg ser noen linjer her. Jeg har gått gjennom gamle pappesker og den prosessen det har vært i forhold til minner knyttet til innholdet. Prosessen i så måte har jo primært vært for negative minner. Jeg har også begynt å scanne gamle bilder, som også gir en prosesse. Faktisk ser jeg mer og mer at det bildet jeg har hatt av meg selv i eget hode ikke har rot i virkeligheten. Jeg var ikke et svært overvektig barn, stygg osv. Jeg hadde hvalpefett og var rund i kantene, men ikke mer. Likevel har gjentatte kommentarer, deriblant fra syke syke helsesøster på skolen, klart å overbevise meg om noe som ikke var sant.

Nå føles det som om prosessen har gått videre. Jeg er ikke helt ferdig med de øvrige prosessene, men såpass at jeg kan ta en tredje. Hvem er jeg i dag? Hva vil jeg i dag? Hva vil jeg oppnå? Når jeg skal søke på ny jobb, så må, bør, kan, skal jeg ha et fokus på disse spørsmålene. I tillegg må jeg ha en bevissthet rundt hva jeg faktisk kan. Hvilken kompetanse har jeg? Dette er vanskelig når man er opplært i snill-pike-tiden. Jeg øver meg på å være bevisst på det jeg faktisk kan, for det er ganske mye. Jeg er god på mye, som enhver arbeidsgiver bør ønske seg. Men det sitter fortsatt et lite stykke inne å virkelig ta inn over seg, og kommunisere utad hva jeg mener jeg er god på...

Gullstjerne i boka…

På vei hjem fra jobb i dag, ganske sliten etter et drøftingsmøte jeg kanskje ikke egentlig følte det kom allverdens fruktbart ut av, men man vet aldri, så kom jeg på det jeg ikke hadde gjort, men burde gjort før jeg dro.

Denne uken hadde jeg planlagt, eller i hvertfall et håp, om å få gjort en del av de tingene som til stadighet må nedprioriteres til fordel for arbeidsoppgaver knyttet til tillitsvalgtvervet. Ettersom jeg skal være borte fra kontoret i to dager, for å delta på kurs, så burde jeg gått gjennom enkelte saker som må vurderes  da de har løpende frister. Det har jeg ikke fått gjort. Jeg ringte derfor min nærmeste leder og ga beskjed. Da fikk jeg faktisk stjerne i boka fordi jeg ga beskjed om at jeg ikke får gjort det jeg er ansatt for. Hahaha… Ikke for det. Det jeg gjør er jo en del av min jobb så lenge jeg har vervet, og jeg skulle samtidig veldig gjerne hatt mer tid til å faktisk gjøre jobben min. Det er en vanskelig balansegang. Jeg håper det roer seg i løpet av ikke for lang tid, men jeg tror det blir intenst nå en stund fremover.

Jeg har forresten verdens beste mennesker rundt meg. I går fikk jeg invitasjon fra "ekstrajobben" min. Jeg står som vikar-instruktør i spinning, selv om jeg enda ikke har kommet så langt at jeg faktisk har hatt timer, eller testet at jeg faktisk klarer å ha en time nå  (regner med at det kommer i løpet av våren, og brått er jeg avhengig igjen). Treningssenteret skal ha med de ansatte på middag, betalt av senteret. Jeg ble invitert med! Helt fantastisk og virkelig en overraskelse. Jeg hadde ikke tenkt å dra ut denne helgen, men kjenner at jeg trenger det. Setter utrolig pris på at jeg får være med!

Noen ting jeg har laget...

Jeg har laget flere smykker, og strikket mer, så et kommer nok flere bilder etterhvert.

Her er det langt halssmykke, kort smykke som kan brukes som halssmykke og armbånd, ring og øredobber: 

J

 Dette er laget i bursdagsgave til min beste venninne.

  

Denne dressen strikket jeg til mitt barn.

 

Kunnskap gir makt, men innimellom gir reinspikka løgn samme effekten….

Det tror jeg det er mye sannhet i, men bare når visse forutsetninger er oppfylt: Den du lyver for har ikke kunnskapen som beviser AT du lyver. Altså; bli ikke fersket! Noe som følger opp den er at den du lyver for heller ikke undersøker realiteten i etterkant. Dersom du blir fersket i løgn; legg deg langflat.

Akkurat nå har jeg tatt noen beslutninger. Egentlig bare en; Jeg skal ha ny jobb. Jeg skal ikke fortsette å bruke tid, krefter og engasjement på en arbeidsplass som betaler svært dårlig og heller ikke viser konkret at den setter pris på min kunnskap, erfaring, engasjement og egenskaper. Det er vel et råd til alle: Ta et tak i livet og gå videre om du ikke kommer noen vei der du er. Derfor har jeg akkurat nå tre søknader ute i eteren. Regner med å sende et par i morgen kveld også.

For øvrig holder jeg på å scanne gamle bilder. Det er egentlig ganske morsomt, og en liten vandring ned memory lane. Der hvor det på mange måter var tungt fysisk og psykisk med pappeskene, så er dette mer godt og gøy. Kan hende at det er litt fordi pappeskene vekket minner og fikk frem et mer eller mindre feilaktig bilde av verden. Bildene viser meg hvordan det faktisk var. Hvordan jeg faktisk så ut, og ikke hva jeg den gang da så i speilet. Nyttig vei å gå for å bli helt ferdig med dette.

I situasjonen på jobben, som er ganske turbulent, så har jeg noen kollegaer som er flotte. De skjønner at ting er vanskelig og hvorfor. De bidrar der de kan, og de støtter. Det er ikke lett å fronte ting man kanskje ikke mener selv, eller mangler en del kunnskap om. Spesielt når den eller de det gjelder ikke tør eller ønsker å fronte temaet selv. Det er vel kanskje tillitsvalgtes lodd her i livet. Men for å fokusere positivt, som det tross alt er aller mest av…. Så lærer jeg utrolig mye. Jeg utretter faktisk noe. Det kan tenkes jeg ikke ser resultatene før jeg finner ny jobb, men resultatene kommer. Og det må jeg holde fast ved.

Jeg ser på "Svenske hollywoodfruer" på tv, og skjemmes over å være dame!

Veivalg…

Noen ganger i livet opplever man situasjoner, eller endringer i foreliggende situasjoner, som tilsier at man må vurdere de veivalgene man har tatt…

Jeg må begynne å vurdere. Ikke livssituasjon, men arbeidssituasjon. Jeg har en stilling jeg har oppnådd mitt potensiale i. Jeg kan enda utvikle meg videre som tillitsvalgt og i arbeidsmiljøutvalget, men jobben i seg selv, der er det ikke mer å hente for meg. Hvilke egenskaper har jeg? Hvilke behov har jeg? Hvor kan jeg best få dekket behovene og utnyttet egenskapene? Ikke minst, hvilken arbeidsgiver er villig til å betale i hvertfall et minimum av hva de bør? For de som lurer: nei, nåværende arbeidsgiver betaler ikke det minimum, og strengt tatt ikke engang i nærheten.

Men hva skal jeg da gjøre? Jeg begynner å få visse ideer om hvilken vei jeg skal gå, men jeg har det kanskje ikke helt klart for meg. Kanskje det er en "divine intervention" som gjør at jeg ikke er "ferdig" der jeg er også. Jeg vet ikke.

Etter at jeg begynte å blogge, og også har gitt linken til folk, så har flere spurt om jeg har vurdert å skrive en bok. Jeg har det. Jeg har manglet den selvtilliten som kreves for å ha guts nok til det. Kanskje jeg skal benytte anledningen nå til å begynne å skrive?

Ellers må jeg bare si at jeg har en del fantastisk og flotte mennesker i livet mitt. Både på jobb og privat. I går, da ting var trått og kjedelig, ringte en kamerat jeg egentlig har kjent alltid, men aldri kjent, fordi han fikk med seg på facebook at ting var kjipt. Fantastisk at det finnes mennesker med empati! På jobb i dag har jeg valgt å vise noen sårbare sider til enkelte, og det har blitt møtt helt supert av de som har fått sett det. Jeg anser meg selv som ekstremt heldig. Kanskje det er hva jeg skulle lære ? I så fall: Hei, du som bestemmer og evaluerer hva jeg skal lære. JEG HAR LÆRT. Kan vi gå videre nå???

God helg. Jeg skal hvile :-)

Gi meg en mann….

Alternativ 1:
Hun så varmen i øynene hans. Kjærligheten omsluttet dem. Varmet dem. Følelsene bruste. Lykken var øredøvende. Han tok henne i sine sterke armer. Bena sviktet under henne der hun hengav seg helt og fullt til hans mannlighet. De elsket hett. Etterpå strøk han henne varsomt mens han kysset henne ømt.

Alternativ 2:
Hun så villskapen, råheten og lidenskapen hans. I øynene. I bevegelsen i hendene. I den korte pusten hans. De var så trygge på hverandre at de kunne la lidenskapen få slippe løs. Han presset henne ned i sengen, for øvrig uten særlig motstand. Hans sterke hender grep henne om håndleddene og holdt henne fast, mens han kysset henne. Lidenskapen holdt på å ta overhånd. Han grep håret hennes og holdt fast mens munnen hans krevde respons. De elsket vilt. Hett. Hemningsløst. Etterpå var de utmattet og mettet. For nå. Lidenskapen ville våkne snart igjen.

Her er to alternativer. En "Romantikk". Og en… "Black Lace" kanskje. Offisielt vil kvinner ha den første. Men er det egentlig sånn? Jeg for min del vil ikke ha en "kvinne". Det er jeg mer enn nok selv. Den første er for meg bare en annen kvinne.

Jeg vil ha en mann. En virkelig mann. En som er praktisk anlagt. En som evner å ta beslutninger når jeg ikke orker å ha full kontroll. En mann som faktisk gjør det han har sagt han skal gjøre, og NÅR han har sagt han skal gjøre hva det enn er. Gi meg en mann som ser at felles bolig trenger en vask, eller aksepterer når jeg ser det. Gi meg en mann som anser det som en selvfølge at hjemmet skal fordeles likelig. Gi meg en mann som kan snakke om følelser, men ikke griner til fotball, "Titanic" eller annet. Gi meg en mann som kan ta kontrollen i senga, og ikke har lest for mange utgaver av "Romantikk".

For all del, hånd i hånd på stranden i solnedgang eller måneskinn, er jo søtt og romantisk når man er forelsket. Men gi meg en mann som skjønner at en "kjappis" er helt utmerket innimellom. En mann som godt kan elske og pjuske og puse, men som også kan "gripe situasjonen" og bestemme. En mann som kan la instinktene ta over, og som gjør meg så trygg at jeg gjør det samme.

Gi meg en mann som skjønner når jeg trenger en hånd å holde i, en arm å sove på, men også når jeg vil være alene og at han må ut av huset.

Nå ber jeg ikke om en rundbrenner, men ukysset er ingen god plan. Jeg vil ikke ha en drittsekk, for han må være snill. Men er snill, omtenksom og selvstendig motsetninger? Må man være voldtektsmann, drive med sm eller bondage for å være litt "rå"?

Er dette personlig? Ja, om dette virkelig er hva JEG ønsker. Jeg overlater det til leseren å vurdere hva de tror. For øvrig anbefaler jeg menn å klare og se verden noe mer nyansert enn enten "Romantikk" eller hardcore-porno.