Ansvarliggjøring av utroskap… eller noe…

Jeg har nettopp vært på tariffkonferanse. Kick off for årets tariffoppgjør. 2010 er også et hovedoppgjør hvor ikke bare tabellen, med konkret vurdering av kroner, men også tekst i avtalen skal revideres. En ting som ble sagt flere ganger: "Selvtillit folkens. Tør å…" Det er mye vi skal tørre. Veldig mye. En del syns jeg ikke jeg er vanskelig å tørre. Noen ting syns jeg kan bli litt konfliktfylt, rett og slett fordi det ikke er sikkert at arbeidsgiver klarer å være tilstrekkelig pragmatisk…

Bare for å ta pragmatikken først. Jeg har brukt ganske mange år på bevisstgjøring av meg selv når det gjelder roller, mine og andres. I tillegg til en erkjennelse av dette, så har jeg måttet jobbe med å skille meg selv i større grad. Jeg er meg privat (mor, datter, venninne, elskerinne osv), som du kun får noe av om vi også kjenner hverandre privat. Så har du meg som kollega, meg som tillitsvalgt, arbeidstaker-representant i AMU. Bare de tre siste rollene krever at man er pragmatisk, profesjonell og seriøs. Det er ikke lett, og jeg har brukt en del år på å komme dit. Nå er selvsagt ikke skottene vanntette, men den viktigste lærdommen etter min erfaring, er den hvor man skiller jobb og privatliv. Når den var på plass, så har de andre vært enklere å få på plass. Jeg har stor glede av å skille og å være pragmatisk. Jeg tror en del andre kollegaer av meg, også eldre og langt mer erfarne, kunne hatt glede av den samme evnen.

Men når det er sagt, så vil man ikke klare å skille helt ut det private. Da oppfatter jeg det som at jeg ville skilt ut meg som person, at jeg helt og fullt gikk inn en rolle og var robot. Det mener jeg jo ikke. Men sorger, bekymringer, en del private opplevelser, osv…. Det egner seg ikke på jobb.

På tariffkonferansen ble det ikke bare pirket i selvtilliten vår, noe som for øvrig bare er bra. Jeg skal ta med meg ordene til nye styreleder der. Det ble snakket en del om kjønn og lønn, lønnssamtaler og ja, generelt lønn, naturlig nok. En ting som kom opp gjentatte ganger, og i flere sammenhenger, er noe jeg er opptatt av… Nemlig ansvarliggjøring. Jeg er litt lei av de som klager og syter, men aldri gjør noen grep for å få til endring. Det samme med ledere som driver med ansvarsfraskrivelse i ymse former og sammenhenger. Ta tak folkens. Vær bevisste. Krev det dere kan, men vær for guds skyld sikker på at dere holder egen sti så ren som mulig. Jeg har nok sikkert ikke helt ren sti, og det pretenderer jeg ikke å ha heller. Noen skjeletter skal være der…. Spørsmålet er vel heller hvor store de er. Jeg står for mine skjeletter….

Ett av poengene med ansvarliggjøring, både av sjimpansene nederste i hierarkiet, og av gorillaene litt lenger opp, er dette med kontroll, ledelse, delegering og sjefing. Jeg tror dagens virksomheter vil fungere langt bedre om man evner å delere, i realiteten delegere, og konsentrere seg om å lede. Detaljstyring tilhører LO's æra, og den går mot slutten - endelig og heldigvis. De fleste mennesker er intelligente, i hvertfall i den krets jeg tenker jobb for meg. Der er de også utdannede i større eller mindre grad. Deleger en oppgave nedover, forvent at den blir utført, og ta tak om den ikke er utført. Enkel filosofi. Kanskje jeg får testet den? Da ville jeg fått testet mine egne grenser for å gi slipp også. >Som dame OG mamma, så har jeg et behov for detaljkontroll. Likevel er jeg ikke interessert i å tillate andre rundt meg å være komplett bevisstløse. Det er noe med å ha respekt for andre og deres tid også å gjøre.

Dette blir langt, men jeg må innpå et tema som til stadighet fascinerer meg. Tydeligvis mange andre også, da det finnes et utall blogger om temaet. Nemlig utroskap. De fleste har mest aggressive følelser og tanker bare rundt ordet. Jeg er mer uvitende, for jeg har aldri opplevd det selv. I hvertfall ikke fått det bekreftet. Jeg kan likevel skjønne fristelsen, selv om jeg aldri har falt for den selv. Det er flere ting som fascinerer meg, og som jeg sikkert kan komme tilbake til senere:
1. At noen risikerer hele sitt etablerte liv for noen minutter eller timers moro - som kanskje ikke var særlig moro når alt kom til alt.
2. At den som er forsmådd kan finne på å rette aggressiviteten mot den ukjente. Dersom partneren din har vært utro mot deg, med en dame eller mann du ikke kjenner, så har da ikke denne fremmede gjort noe galt! Vedkommende har ALDRI lovet deg noe. Kanskje hun/han ikke vet at personen er opptatt engang. Endog kan vedkommende ha forelsket seg i din partner, og da må hun/han få lov til å prøve seg, inntil den som er utro/blir beilet selv setter ned foten.
3. At noen innbiller seg at de ikke er, eller er litt mindre utro, om de gjør ALT, bare ikke samleie.

Selv om jeg aldri har vært den forsmådde, så har jeg vært "den andre". Så vidt jeg vet har det aldri blitt oppdaget, og jeg bryr meg vel egentlig svært lite om det blir oppdaget. JEG er ikke utro. Men, spesielt den der, har vi ikke samleie, så er jeg ikke (så) utro, fascinerer meg. Og om vi da legger til menns evne til å bli sjalu rett og slett fordi de føler en form for eiendomsrett, så blir fascinasjonen min komplett. Men da beveger vi oss egentlig også bort fra utroskap og over til menn. Når det gjelder det så må jeg avslutte med noe jeg selv har opplevd. En gang i tiden var jeg gift. Jeg ser ikke for meg at jeg gjør den feilen igjen med det første, da jeg sliter med å finne menn som fungerer. Vel i hvertfall. I min verden så skal jeg gjøre meg lykkelig. Mannen gjør seg lykkelig. Sammen skal vi gjøre "oss" lykkelige. Altså, vi er to individer som skal samarbeide, helt uten sammensmelting av jeget til et vi. Men min eksmann, veldig redd for hvordan det jeg mente og gjorde kunne reflektere på han, klarte å si en gang: "Nå må du huske på det "min kone", nå som vi er gift, så er vi ikke lenger to individer. Vi er ett." Bare tanken gir meg fortsatt kvelningsfornemmelser.

Nei, god lørdag kveld.

And we're off...

Og da var vi i gang. Møtene er startet, reisene er på gang og det blir helt sikkert action. Men det er lærerikt og en fin utfordring i hverdagen. Kompetanseheving både i forhold til arbeidslivet generelt, men også i forhold til erfaring og egenskaper i endel sammenhenger.

I løpet av mitt arbeidsliv har jeg lært endel om hvordan jeg IKKE vil ha det, eller hvordan jeg ikke vil være selv som leder. Det i seg selv er nyttig lærdom.

Nå når jeg er ferdig med sortering av gamle esker, så "må" jeg ha nye prosjekt. Jeg skal legge ut bilder av ting jeg lager, håndarbeidsresultater osv. Men jeg skal også samle og sortere backup-cdr. Det er ikke veldig mange. Og så skal jeg scanne gamle bilder. Det gleder jeg meg til. Nå har jeg hatt en opprydding i fortidens esker, så nå får jeg ta en opprydning i bildebevisene også :-) Gleder meg litt til det. Scanneren er installert og bildene samlet. Jobben bare venter...

Men først: Genser til Høvdingen.

Det braker løs…

Det er ikke "Ask" som har kommet til det siviliserte østlandet, men "året" på jobben er i gang etter juleferien. Nå starter det med møter, kurs, diskusjoner og det hele. Kjenner en anelse stress, men en dag og en ting ad gangen, så blir alt bare bra. Har sendt søknad på en ny jobb i dag. Virker veldig spennende og er innenfor et område jeg stortrives med å jobbe med.

Ellers er jeg nå ferdig med husarbeid denne gangen. 3.5 timer med stryking to ganger i måneden. Ikke verdens morsomste jobb, men en deilig avveksling og anledning til å "filosofere" litt fritt. Jeg er såpass ajour med forefallende arbeid, at jeg nå kan koble på scanneren og teste om den fungerer. Håper jeg får strikket litt mer snart også. Det blir dessverre litt nedprioritert akkurat nå, noe som kanskje er dumt ettersom jeg har lyst til å strikke.

For øvrig er det lite å skrive akkurat nå. Jeg er glad i livet mitt som det er pt, og ønsker ikke endringer i privatlivet. Jeg kjenner på at jeg faktisk fortsatt klarer å fokusere positivt, selv når jeg tidligere ville gitt etter for en trang til å være negativ. Her og nå. Det er alt som gjelder. Og det er da virkelig ingen grunn til å gjøre det eneste som gjelder til noe negativt?! Jeg skal fortsette å kose meg med det, og håper jeg klarer å beholde den tanken også når det stormer.

La menn være menn...

Det har vært stille fra meg en del dager nå. Har endelig blitt ferdig med esker, fått dem ut, og ryddet og vasket. Var MYE jobb med vaskingen etterpå også. I forlengelsen av dette gjenstår nå bare å gå gjennom gamle bilder, sortere, scanne osv. Før den tid, så skal jeg stryke en del klær… I morgen eller mandag blir det tenker jeg. Må vaske og tørke en del av det aller først…

Forhold, både kjærlighetsforhold, og øvrige mellommenneskelige forhold, er tema som til stadig dukker opp. På vei av gårde i dag kjørte jeg forbi hva jeg vil kalle et helt vanlig par, i en helt vanlig situasjon. Du vet… mann som ikke får parkert med en gang, dame som blir litt rødflammete og skarp i stemmen, og du kjenner lukten av irritasjon i luften - fra begge sider - og manglende forståelse fra begge parter. Det slo meg, plutselig, hvorfor den krangelen dukker opp. Jeg kjenner nemlig igjen situasjonen.

Man skal parkere en bil, på en parkeringsplass med en del ledig, men kanskje ikke akkurat der mannen ønsket - eller kvinnen for den saks skyld. Istedenfor bare å finne en alternativ plass, raskt, bestemt og uten rot, så klarer ikke mannen riktig å ta avgjørelsen og utføre vervet. Med litt stress, eller hva det enn er, så blir kvinnen irritert, fordi mannen ikke klarer å utføre jobben uten forsinkelser. Og så er vi i gang.

Men, hva skjer egentlig her? Jeg skal ikke si at jeg vet, men det slo meg at dette kan rett og slett være et resultat av at man ikke helt har klart å følge opp samfunnsutviklingen. Fra kvinner fikk stemmerett, og etter hvert reell uttalerett, så har menns rolle blitt mer og mer uklar. Mange kvinner vil ha en mann med empati, sympati og som kan kommunisere følelsene sine. I tillegg skal menn være menn. Jeg tror at det i denne brytningen har blitt et tomrom, eller en forvirring som kan være medvirkende til å skape nevnte situasjoner. I Mitt Utopia, ville jeg ønsket meg en mann som så at parkeringsplassen som man ønsket seg, ikke var ledig. Snudde, fant ny plass, parkerte og ferdig med det. Dette er bare et banalt eksempel, men for meg personlig er det viktigere å ha en mann som er mann, som klarer å ta avgjørelser og som kan få til at jeg slapper av og slipper litt av kontrollen. Menn som bruker lenger tid enn meg på håret er ikke særlig interessante. Jeg ønsker meg en mann som rett og slett kan klare å gjøre, og ikke bli som en siklende, toskete, amøbe som ikke eier en eneste egen tanke og ender med å utslette seg selv for å gjøre meg lykkelig. Det gjør meg nemlig ulykkelig, for ikke å glemme at jeg mister all respekt for vedkommende.

Vel vel.. Noen få tanker en veldig trøtt lørdagskveld. Straks tid for sengen...

Ferdig...

Rydding og sortering ferdig. Det føles godt. Jeg er redd det er en eske eller tre som har gjemt seg bort, og som plutselig dukker opp. Men det å sortere og sette bort en, fem eller endog ti esker, enten på en gang eller over tid, er noe helt annet enn å gå gjennom, sortere og sette bort over 30 esker på en gang. Alle bøker er nå registrert, sortert og pakket bort. I morgen kommer opphavet og skal hjelpe meg med å få alle eskene ut av leiligheten igjen. Det som gjenstår da er å sortere strikkeoppskriftene mine, og det bør ikke ta altfor lang tid. I tillegg må jeg rydde i gamle bilder, og scanne de beste av dem. Akkurat det kan jo rett og slett bli moro!

Det er tatt opp to debatter i nasjonal politikk som fascinerer meg. Den ene er at Anniken Hutifeldt har skrevet biografi om Brundtland, og at denne er kjøpt inn for distribusjon til barne- og ungdomsbibliotek. Jeg kan ikke skjønne hva en biografi om Brundtland skulle ha på et skolebibliotek å gjøre? Begynner AP(ene) å bli redde for at foreldrene ikke er tilstrekkelig gode til å indoktrinere barna, slik at skolen skal pålegges dette meningsfylte vervet? En eller annen poengterte om dette var en biografi som hyllet Carl I Hagen på samme måten som Brundtland hylles, landsmoderen må vite, så ville ikke pipen bare hatt en annen lyd - det ville vært et pipekor. Tenk om det var Hagen som ble hyllet for våre skattepenger, og barna våre ble indoktrinert i skolen via en biografi om hans liv og levnet… Jeg vil ha meg frabedt indoktrinering på skolen - enten hva gjelder politikk, u/kultur, religion eller øvrig livssyn/idealisme. Det er en oppgave for hjemmet. Men det å få stoppet dette blir vel omtrent som å fjerne Berlinmuren med en teskje i plast….. Mulig, men det vil ta laaang tid.

Det andre debatterte temaet er Høyres kvinneforum som vil foreslå at foreldrepermisjonen gjøres helt fri mellom foreldrene, bortsett fra de nødvendige ukene for mor rett rundt fødsel. Et slikt forslag gjør jo vondt langt inne i detaljstyrings-monsteret som bor inne i mange maktgale mennesker. Tenke seg til… folk er intelligente og omsorgsfulle nok til å kunne ta egne valg OG konsekvensene av dem!!! Det er jo rett og slett uhørt. Folk er bevisstløse. Man kan ikke forvente at folk blir mer bevisste og tar mer ansvar for seg og sine handlinger så lenge myndighetene skal detaljstyre utfra "borgernes beste".


For øvrig har jeg i dag erkjent hvor lett livet blir om man bare tenker positivt og er takknemlig. Hvis man i tillegg har noen mål i livet man arbeider mot, så er jo det hele en fryd!

Å rydde opp i fortiden.

Det er egentlig det jeg føler at jeg har gjort nå. Jeg har kastet ufattelig mye, i hvertfall til meg å være. Har gått gjennom mange tanker og prosesser om hvorfor ting har skjedd, hvorfor jeg har reagert som jeg har gjort, og hvordan jeg således har blitt den jeg har blitt. Det har egentlig vært ganske slitsomt, men også veldig godt. Når jeg har psykisk tviholdt på noe jeg har tenkt jeg kan angre på at jeg kaster, så har jeg likevel kastet det. Litt som symbol på at jeg gir slipp på det som engang var. Jeg har beholdt dagbøker, brev fra de viktigste personene og lignende, men jeg har ikke lest dem. Det sparer jeg til en annen gang. Jeg jobber fortsatt med et oppgjør med fortiden tror jeg, og er ikke helt der at jeg vil lese om den. Det jeg ikke husker er best glemt.

Nå står det mange ferdig sorterte esker i stuen min, og en del som bare er grovsortert. De siste består av bøker, så de skal jo også noteres det. Greit å vite hva jeg har når jeg ikke lenger bare har to. Mye som kan være stas for Høvdingen der også, så det gleder jeg meg litt til å se nærmere på. Gleder meg enda mer til jeg er ferdig og kan rydde og vaske her!! Utrolig mye støv og møkk ting samler når de står på et loft! Skal bli godt å få vasket ut møkka og lukten.

Regner med å være ferdig så jeg kan slappe av igjen mot slutten av kommende uke. Det tror jeg blir GODT.

Gjenfødelse... de første timene

Det er mørkt. Men ikke påtrengende eller ubehagelig. Temperaturen er passe. Alt flyter. Alt er harmonisk og godt. En følelse av alt og ingenting gjennomborer, ja, nettopp alt og ingenting. Brått føles dragningen bort fra roen, fra harmonien. Panikken og angsten griper tak. Det kjempes en tapt, men likevel vanvittig kamp for å få bli der det er godt. Kampen er tapt….

Før realisasjonen av at kampen er tapt, kommer kraftløsheten. Skrustikken tvinner seg rundt og griper tak. Forståelsen av en kropp kommer sakte. Taket festes samtidig som en ny krampe rir som en bølge. Det presses vann ut av lunger og nese. Panikken og presset fortsetter en lang stund. Forvirringen går over i motløshet. Alt skal oppleves og læres en gang til. Var ikke forrige siste likevel?

Et skarpt lys. Ivrige stemmer. Varme hender som tar i mot. Et kraftig, likevel spedt, skrik. Det er visst mitt eget. Jeg ønsket å kjefte. Si at jeg ikke ville mer. Jeg orker ikke en gang til. Men allerede før jeg forsøker, så husker jeg at det ikke fungerer. Jeg må igjen lære å snakke. Sågar sitte, snu meg, gå. ALT skal læres en gang til. Jeg kan det nå. Jeg husker alle de andre gangene jeg har lært det. Likevel vet jeg at i løpet av noen uker så har jeg glemt at jeg en gang kunne alt sammen. Sinnet bobler i meg og jeg skriker en gang til. Men så kjenner jeg noe mykt og varmt mot magen og kinnet mitt. Instinktene river i meg, og jeg søker mot den søte lukten av mammas bryst. Griper og suger, men vet allerede at det ikke er melk der, enda. Åpner øynene og ser på henne. Det slitne, men alltid vakre ansiktet. Uansett hva slags mamma jeg har fått, så har hun vært vakker i det øyeblikket.

Jeg ser at hun skjønner. Dypt inne i bevisstheten er det noe som til vanlig slumrer, som nå rører seg. Hun skjønner at jeg har levd mange ganger før. Hun skjønner at jeg husker. Hun skjønner at jeg ikke vil en gang til. At jeg nå håpet jeg skulle få bli i harmonien.


Sterke hender river meg bort, tørker meg og veier, måler og kler på meg. Mamma spiser og drikker før hun utslitt igjen synker ned i sengen. Jeg vil tilbake til tryggheten og roen. Jeg vet jeg ikke kommer dit nå. Jeg vil i det minste tilbake til mamman min. Kort tid etter at jeg igjen får hvile hodet, som jeg fysisk ikke har noen kontroll på, mot mammas bryst, så sovner jeg. Registrerer så vidt at også mammas pust går rolig og at også hun sover.

Får visst aldri nok søvn, eller nok timer i døgnet...

Helgen er her og det er godt med helg. I dag har jeg fått sovet litt lenger enn vanlig, selv om jeg måtte opp langt tidligere enn egentlig ønsket….men nå Høvdingen befaler må selv Dronninga adlyde. Jeg har ikke fått rydde mye i eskene enda, men det som skal gjøres nå er vel ikke det som tar mest tid. Mange bøker som skal registreres, men tror det er like greit å sortere alt først, stable bøkene, og når alt annet er sortert, så kan jeg registrere bøkene og så pakke dem bort.

Har fått trent litt i dag, og det gikk ganske bra med Høvdingen i barnepassen. Etterpå har vi hatt besøk, og det var koselig for oss begge. I morgen skal vi øve på å gå på ski om været er med oss. Greit med litt avveksling fra eskene også.

Deretter… ny uke :-) Først… soooooveeee…

Oppgjørets time nærmer seg

Jeg ser at jeg i går var litt "on edge". Jeg som etter hvert har utviklet en ganske betydelig grad av selvkontroll og kontrollert tålmodighet. I går glapp jeg visst litt. Men det må jo nesten være lov. En ting er at det er usunt for den med kontrollen å sitte med tøylene så stramme. En annen ting er at det gir et mer menneskelig bilde utad om man innimellom mister kontrollen. Spesielt hvis man primært og til vanlig er blid og hyggelig og omgjengelig.

Nå har jeg kommet så langt ned i eskene mine at jeg nærmer meg "oppgjørets time". Jeg fant igjen en del bilder, og årboka fra da jeg var russ. Jeg gruer meg litt, men tror jeg må ta et oppgjør med meg selv. Om jeg legger det ut eller ei, vites ikke enda, men jeg må i hvertfall tenke noen tanker internt. Det kan bli slitsomt. Jeg gjør jo dette kun for min egen del og ingen andres.


Jeg tittet litt i gamle samtaler jeg har hatt med venninner i går. Altså sånne skrive på lapper i timen-samtaler. Jeg ser poenget deres i noe av det jeg leste. Føler også at jeg var overraskende umoden, men det tenker vel kanskje alle om seg selv. Dessuten så ligger det en historie bak handlemåten og tankemønsteret. Jeg måtte lære å bryte helt ut av det før jeg kom videre. Vel vel… her må jeg egentlig starte på begynnelsen før jeg er ferdig med oppgjøret med meg selv. Kanskje det kommer en kveld, og kanskje jeg aldri legger det ut...

Rene stier og bjelker i øynene...

Overbærenhet og tålmodighet er omvendt proporsjonalt med søvnmangel. Hvis man da legger til individer med manglende kommunikative evner på det norske språket, så kan det gi en viss grad av frustrasjon. Og ikke minst fascinasjon…. Dersom man ønsker å kritisere noe man selv har deltatt i, og gjennomføringen av dette, bør man ikke da være sikker på at man har sin egen sti ren før man åpner kjeften til noe annet enn å objektivt referere andres meninger?

Jeg er av type svært ordentlig, og vil gjøre ting best og riktigst mulig. Jeg evner også å ta kritikk, selv om jeg selvsagt reagerer på formen. Likevel slik at når jeg reagerer, så er jeg sikker på at jeg tåler minst like mye som jeg serverer andre. DET kan man ikke forvente av andre har jeg skjønt. Av de jeg kjenner som er rasket i kjeften, mest glad i den kverulerende sport og som kan være svært så stygg i munnbruken, men å finne de "vonde punkter", så er også vedkommende den som er mest hårsår. Hadde ikke vedkommende vært en kamerat, så tror jeg at jeg hadde bedt han flaske faenivold. Akkurat nå har jeg litt lyst til akkurat det.


Den som er med på leken må tåle steken. Dagens visdomsord var: Kjenn dine grenser. Jeg har kjent på mine grenser i dag. Jeg kjenner at jeg har satt noen av dem også, selv om mer grensesetting kommer til å komme.

Kollektivt Drømmehagesalt....

Da jeg bodde nordspå, gledet jeg meg til en ekstra halvtime eller to hvor jeg kunne sove på bussen på vei til eller fra jobb. Like etter at jeg flyttet forsøkte jeg meg på bussen. Man skulle tro at Bærum til Oslo skulle gå rimelig greit. Men så feil kan man ta. Politikernes såkalte satsing på kollektivtransport er en stor bløff!! Som alene med barn, så MÅ ting fungere og være effektivt. Når jeg bruker opp mot 100 minutter på å levere barn og komme meg til jobb, selv med bistand i å levere i barnehagen om morgenen, så er kollektivt ikke et alternativ. Når man i tillegg skal betale nærmere 40 kr for denne ulempen?? Vel, det sier seg selv. Bare for å vise hvordan dette var da jeg forsøkte bussen. Jeg reiste hjemmefra kl 0720, betalte kr 39 på bussen og var ikke på jobb før kl 0900. Full arbeidsdag på sommeren er kl 1600 og om vinteren 1645. Barnehagen stenger kl 1700. Behøver jeg egentlig å argumentere mer?

Jeg kjøper alle argumentene om at man skal tenke på ren luft, finne seg annen jobb osv. Vel, jobber med saken. Men når det nå er slik at jeg ikke har andre reelle alternativer, vel da kjører jeg fullstendig uten dårlig samvittighet. Enslige som evt. Har en bikkje å ta seg av og det er det hele, kan etter min mening holde skikkelig kjeft og få seg et liv!!

Når vi egentlig snakker om miljøproblematikk og biltrafikk. Jeg lurer på hvorfor man salter. Det er jo ingen hemmelighet at det er en miljøbelastning. Både fordi den mengden salt som da kommer i jordsmonnet er skadelig, og fordi … hmmm… er det flere grunner?? Jeg vet at det har vært kritikk mot saltingen, men jeg har ikke fulgt skikkelig med. Hvorfor salter vi? Hvorfor skal man ikke salte? Noen som kan gi meg et svar?

Jeg vil forresten gjerne ha tilbakemeldinger her, så jeg vet at noen faktisk er inne og leser :-)

Drømmehagen er et britisk tv-program med stor popularitet blant de minste barna. Etter at det har gått i to år på NRK Super, velger de å ta det av programmet. En del foreldre har vel ønsket seg akkurat det, og vurdert en tur på funny farm om de måtte se en episode til med hinkel pinkel og hoppsi deisi - meg inkludert. Det som overrasker er at det blir stor oppstandelse og ståhei når programmet fjernes!!! Overraskende. Ikke er det særlig pedagogisk eller på annen måte eksepsjonelt. Barna liker det, det er rolig og det stimulerer de aller minste til å øve på motorikken med blant annet dans. Men for øvrig er det ikke akkurat noen enorm produksjon. Jeg stusser virkelig over oppstandelsen, diskusjonen, og at dette til og med ar tatt opp på øverste politiske nivå!! På den annen side, så har jeg sett hvilke programmer som er satt opp i stedenfor. Innholdet er absolutt like dårlig, men produksjonen er langt verre!!!

Sånn helt på slutten… hvorfor sitter enkelte i fellesmøter med hele kontoret og mmm….hmmm…ja..ja… ?? Jeg tror enkelte ikke får med seg at det er andre i samme møtet og blir så opptatt av at de selv skal si noe og at de må skyndte seg, så de må passe på å si noe hele tiden. Utrolig irriterende er det uansett. Men det er det med de som snakker/hvisker mens andre har ordet, leser avisen, eller for øvrig helt klart viser at de ikke følger med. Spesielt hvis de da etterpå spør om det som nettopp er sagt.


Eskene roper!!

Velkommen Halkat'la

I går kladdet jeg en alternativ innledning om Halkat'la. Jeg har kjent henne stort sett hele mitt liv, og skrev første gang om henne i en stil på ungdomsskolen. Jeg vet ikke helt hva som skjer, det eneste jeg vet er at hun har overnaturlige evner, noe man ikke så særlig blidt på da hun levde på 15-1600-tallet. Hun har ingen familie, og er på flukt. Når hun egentlig skulle dødd, så blir hun reddet i siste sekund. Jeg vet også at hun er en personlighet. Trassig, sta og omtenksom, men fandenivoldsk. Litt av mange egenskaper, også sånn at for mye av det gode, kan gå over grensen. Noen har vel påstått at hun kan minne litt om meg selv….

Ellers kan jeg bare slå fast at det er fryktelig slitsomt og dyrt å dra tidlig fra jobb for å gå til legen. Spesielt når man da skal på senteret etterpå…. Men men…. Det er sånt som skjer, og alt ordner seg. Jeg fikk handlet litt mer til å få laget smykker. Etter hvert kan jeg legge ut bilder av det jeg lager og det jeg strikker.

Jeg har i dag også fått hentet opp fra boden pappeskene jeg må sortere derfra. Det er litt av en jobb!! Det kommer syv pappesker fra loftet til opphavet i dag også. Jeg får mye å gjøre denne uken. Men det blir nok veldig bra når jeg er ferdig. Dessuten er det ganske spennende å gå gjennom og se hva det er jeg har der. Har jo en del esker på det andre loftet til opphavet også. Det er enda mindre systematisert, og fra jeg var barn. Det gruegleder jeg meg til.

Nå har søknadsfristen på stillingen jeg har søkt på gått ut. 22 søkere. Bare å vente på en telefon nå :-)

Blogges :-D

Halkat'la

Det svir under føttene. Trettheten overmanner meg nesten. Jeg vet jeg må fortsette. Solen stikker og brenner. Heten er nesten uutholdelig. Jeg skulle gitt mye for litt vann. Mat har jeg ikke sett på så lang tid at magen har sluttet å rumle. Alt rundt meg er forsterket. Det er nesten som om verden ønsker å trette meg ut ved å bli intens. Fargene er skarpere, stenene smerter mer under føttene, solen brenner iherdig. Men det er ikke en lyd. Alt er stille. Jeg tror jeg blir gal. Jeg må videre. Jeg vet lynsjemobben er etter meg. De er like bak. Jeg kan ikke stanse. Pulsen og pusten er roligere. Jeg begynner å gå igjen. Hvert åndedrag svir i halsen. Kroppen er så utslitt at jeg nesten kollapser. Fire dager på konstant vandring. Ikke tid til hvile. Har spist det jeg har funnet av bær og frukt, og drukket fra bekker og oppsamlet vann i blader. Begynner å løpe for nå hører jeg mobben bak meg, selv om de enda er langt unna. Løper det jeg klarer, men stavrer nok mer enn å løpe. Fargene blir mer og mer intense, til jeg blendes fullstendig. Kjenner at jeg kollapser, mens bevisstheten forsvinner.

Det er mørkt. Hele kroppen verker. Hodet kjennes som en enorm smerte. Forsøker å åpne øynene, tror jeg i hvertfall. Men det er fortsatt mørkt. Blunker for å se om jeg kanskje hadde glemt å åpne øynene. Men nei, det er fortsatt mørkt. Kjennes som om jeg er inne i en hule i et fjell. Men det stemmer ikke med hekse-mobben som var etter meg. De skulle jo brenne meg. Her er det svalt. Skinnene under meg er myke og behagelige. Det er lunt og godt.

I et hjørne i rommet kommer det inn noen med lys. Det vil si, lyset følger med dem uten at jeg kan se hvordan. En kvinne med snilt ansikt bøyer seg over meg.
"Du har vært svært vanskelig for oss å finne, Halkat'la. Vi har lett etter deg lenge."
Jeg skjønner ikke riktig hva hun mener. Lett etter meg? Hvorfor?
"Hvordan føler du deg?" spør kvinnen, men får bare hese gutturale lyder tilbake.

"Vent litt så skal jeg finne litt vann til deg, og fortelle deg hvem jeg er og hvorfor du er her". Jeg klarer ikke annet enn å nikke svakt.

Nettvett rett og slett

Helgen er over, og det har vært en god helg. Vi kom oss aldri ut i går, men med 20 blaade, så er det egentlig helt greit. Lommeboken nevnte også noe om at det var helt ok. Hyggelig kveld med noen få gode venner er heller ikke å forakte. Jeg går ut av helgen og inn i ny uke positiv og glad og har fått ladet batteriene.

Jeg fascineres over mye her i livet. Jeg fikk min første datamaskin da jeg var 16 år. Jeg husker ikke riktig merket, men det var en 2.86 for de som husker dem. Jeg var vanvittig misunnelig på de som etter hvert fikk pentium!! I dag har jeg jo ypperste selv. Jeg var ikke mer enn 17 år da jeg begynte på internett, noe som har gitt meg noen fortrinn som voksen. Jeg kan blant annet koble til og fra min egen maskin, innstallere og avinnstallere, endog skru av og på samt feilsøke alene, eller med proff bistand per telefon. Jeg har også en stor porsjon nettvett. Jeg er ytterst forsiktig med hva jeg legger ut. Det jeg legger ut er i det minste om meg. Jeg legger ut svært lite, mot ingenting som gjelder andre, og i hvertfall ikke bilder. Jeg har tenkt at generasjoner etter meg, de må jo være utstyrt med en langt større porsjon nettvett, ettersom de er oppvokst i dataalderen, og presumptivt opplært i forhold til alle "slemmingene" som er på nettet. Men der tok jeg skammelig feil!!!

Det er ikke lenge siden jeg på min facebook fikk opp at det var lagt ut bilder av meg. Det var taget bilder av meg. Dette er bilder tatt i festlig lag i jobbsammenheng. En ting er at jeg vil ha tilnærmet full kontroll over hva som legges ut om meg. Noe annet er at jeg i det minste vil godkjenne det som legges ut, eller at det anonymiseres. Men her var det tatt bilder, lagt ut og taget, uten at jeg ble spurt på forhånd. Ved neste anledning stanset jeg vedkommende og ga klar melding om at dette ikke er aktuelt. Fikk et litt nesevist "hvorfor det" tilbake. Det er egentlig unødvendig å begrunne, så lenge jeg sier det er sånn. Dette blir nok et tema på neste fellesmøte på jobben. Det er flere som har reagert når de er gjort oppmerksom på at det finnes bilder av dem som de ikke visste om. Burde ikke dette være unødvendig? Ville de samme personene lagt ut disse bildene i en avis?

Forunderlig stupiditet

Jeg slutter aldri å forundre meg over enkeltes evne til å gå glipp av, ikke få med seg, overse beskjeder. For all del, vi kan alle gå glipp av informasjon. Men når jeg nå sa enkelte, så mente jeg egentlig "flokken". Alle på jobb fikk beskjed om å rydde på kontorene, fordi vi skulle få nye møbler. De færreste hadde gjort det, og noen hadde ikke engang samlet rotet sitt. De av oss som kommer tidlig måtte derfor rydde en del skrivebord på morgenen. Helt greit det, og beskjeden var kanskje ikke tydelig nok, men likevel forunderlig. Jeg har sett det samme når jeg har innkalt til møte i "rørsla". "Les gjennom vedlagte dokumentasjon, da dette er temaet på møtet". Det burde være en enkel og grei beskjed? Men stort sett hver gang er det en eller flere som ikke har sett på det. Stort sett er de intelligente nok til ikke å spørre, men de mener jo gjerne ikke noe heller. Og da kommer klagene i ettertid. Er virkelig alle så bevisstløse? Er det jeg som er annerledes?

For øvrig hørte jeg på nyhetene i morges noe som virkelig fikk meg til å forstå at folk er ufattelig dumme, og ikke minst gniene. Flere har avtalt med Hafslund at de får billigere strøm enn andre, dersom de aksepterer at strømmen kobles ut når det er stort press på nettet. Grei avtale det, dersom du har et aggregat el. Som kan drive strøm, kjøleskap osv, og i tillegg har alternative muligheter for oppvarming av boligen. Et kjent faktum er jo at størst press på nettet er når det
1. er veldig varmt og lite vann i vannlagrene. Upraktisk at all mat smelter og ødelegges fordi man ikke har kjølemuligheter. Men ingen dør av det.
2. Er veeeeeeeeldig kaldt - som nå. Det er vel tredje uken hvor temperaturene ligger på mellom 10 og 35 blaade, avhengig av hvor på Østlandet du befinner deg. Har du ingen alternative strøm eller varmekilder da, så sliter du. Maten holder seg nok helt til våren når den tiner, men beboerne vil neppe holde så lenge.
Menneskers stupiditet pga. gjerrighet er uendelig!

Her har vi sentralfyr og radiatorer, og dessuten betaler jeg vanlig strømpris. Godt er det!

Nå er det helg, og jeg skal forsøke å starte med trening igjen fra i morgen. Jeg skal også begynne å se gjennom, sortere og kaste gamle ting fra esker lagret hos opphavet. Gleder meg, men gruer meg litt også. Spent på hva jeg finner egentlig .

God helg!

Vest-Auto salg

Det må være områdets suverent beste verksted. Det er merkeverksted. Det er rimelig. De er fleksible. Utrolig nok er de også opptatt av service! Faktisk såpass at det fokuserer på at selv jeg, som ikke akkurat er noen kunde som har lagt inn allverdens med kronasjer, er en viktig kunde. De er mer opptatt av å beholde meg som kunde, at jeg skryter og kommer tilbake, fremfor å ta blodpriser og ha laaaang ventetid. Så de får herved gratis reklame fra meg her! http://www.vestautosalg.no/

Bilen ble ferdig på verkstedet i dag. Helt fantastisk egentlig. Mandag kveld tauet jeg den dit, og la nøklene i boksen. Tirsdag ringte jeg. I dag var bilen ferdig. Nette sum av kr 2 532,-. Det inkluderer nedtining, sjekk, deler, og arbeidet. De har byttet en dieselblokk, en måler og dieselfilter. Etter mine forventninger så er dette definitivt en god pris! Bilen brummet langt mer fornøyd på vei hjem igjen da jeg hadde hentet den. Godt å ha bilen min tilbake. Men godt å vite at jeg har verdens beste foreldre som stiller opp for meg også.

Jeg har kommet frem til at jeg må ha blitt ganske voksen. I modningsprossen mot "voksen", så skal man gjøre selv. Jeg har vært "gjøre selv" siden treårs alder. Etter fem år på den ytterste nøgne ø i Finnmark, så vet jeg at jeg kan gjøre selv. Da er det godt å få hjelp. Jeg må ikke lenger gjøre selv, men setter utrolig pris på hjelp. Det er godt å vite at jeg har verdens beste foreldre som stiller opp.

Vanligvis leverer jeg Høvdingen til min pappa som er pensjonert om morgenen, og så spiser de frokost før Høvdingen kjøres til barnehagen. På denne måten får Høvdingen en helt nødvendig mannlig rollemodell og jeg får avlastning. De har også et veldig godt forhold og koser seg masse sammen. Bestepappan setter også stor pris på denne muligheten, mens mormor må jobbe et par år til.

Når jeg nå har vært uten bil, så har pappa hentet Høvdingen og meg, og så har jeg sittet på med mamma til jobben, da hun jobber like i nærheten av meg.

Men hvorfor kan jeg ikke ta bussen tenker kanskje du? Vel, det har jeg forsøkt. Jeg liker godt å ta buss eller trikk. Jeg forsøkte det en stund. Konklusjonen var at det går bare ikke! Selv om jeg leverer Høvdingen hos mine foreldre, så vil jeg rett og slett ikke rekke å ha full arbeidsdag og hente i barnehagen. Det er egentlig helt utrolig. Her "satser" man på kollektivtrafikk i de store byene… men for en enslig småbarnsforeldre, eller egentlig alle småbarnsforeldre, så er det ikke tidsmessig mulig å benytte kollektivtrafikken.

Jeg bruker ca 40 minutter på reise med egen bil i rushtrafikken. Med bussen brukte jeg mellom 60 og 90 minutter. Hver vei! Det er ikke spesielt mye dyrere å kjøre, så lenge man finner en gratis parkeringsplass, og de finnes. Hvis man da omregner tid spart på bruk av egen bil utfra timelønn, så utgjør det minimum 300 kr hver dag, altså 1500 kr hver uke. Legger vi til viktigheten av den tiden brukt på Høvdingen fremfor bussen, så taper det kollektive tilbudet. Jeg skulle gjerne heller kjørt en mer miljøvennlig bil, elbil for eksempel. Ikke har jeg råd til å kjøpe en, ikke har jeg råd til å holde en, for en elbil MÅ være en nr to bil. Da taper miljøet rett og slett fordi avgiftsnivået er for høyt. Her skal det trekkes, problemet er at det er mange forskjellige retninger, som ikke engang er nogenlunde samme veien. Man kommer ikke langt da…


Ellers har jeg søkt meg ny jobb. Søknadsfristen går snart ut… Oppdatering følger :-)

Rutiner gir trygghet…

Men er for å være helt ærlig fryktelig kjedelig! Rutinene begynner å komme på plass igjen etter juleferien. Jeg forsøker å få inn trening, om så bare 10-30 minutter om dagen. Jeg skulle fortsatt ønske jeg kunne snakke spansk, men ligger fortsatt på nivået" ¿Habla españole?". Den grunnleggende kunnskapen er enda så mangelfull at jeg ikke får utviklet det videre. Kanskje jeg skal sette av april til å kun fokusere på spansk? Eller mai? Da begynner "strikke-sesongen" å gå over også. Det tror jeg er en lur ide.

Det er vel sånn i store deler av livet, at man må kunne og vite en god del før man egentlig kan gjøre seg opp en mening om temaet, og deretter utvikle det videre.

Jeg merker at hverdagen er her igjen, og inspirasjonen er litt etterlatt i juleferien. Det retter seg i løpet av kort tid, etter at jeg har funnet en rutine på hverdagen. Håper Høvdingen også etter hvert finner en god rutine. I dag sovnet han mens jeg lagde middag. Stakkars lille gullet. Det er slitsomt å leke, rase og lære en hel dag. I hvertfall når man nettopp har sluttet å sove på dagtid.

Bilen er for så vidt ikke avklart enda heller. Verkstedet er forresten verdens beste! Ringte i morges, og de lovet å se på den i løpet av dagen. Snakket med dem i ettermiddag, og da trodde de at det var dieselpumpen. De skulle sjekke og gi meg beskjed. Det er jo helt fantastisk god service!!


For øvrig har jeg sett et virkelig vakkert og nydelig eksemplar av en mann i dag! Det er litt uheldig å skulle veilede på jobben, når man nærmest ikke klarer å unngå sikling og å skli ned av stolen! Jeg tror jeg klarte å fremstå proff, men Gud det var eyecandy på sitt absolutt beste!! Hyggelig var han også. Vet hvem som skal være med meg i drømmene mine i natt :-)

NAF veihjelp og helter

Det nye året, 2010, skal bli bra. Ikke bare bra, men best. Ettersom dette er noe jeg har bestemt, og som jeg vil holde på, kan det synes som om universet har et ønske om å teste min utholdenhet. Det er jo gjerne sånn det er, men jeg gir meg ikke, og alt ordner seg.

Jeg har en venninne som alltid er positiv, hun tar sjanser, og alt ordner seg fordi hun alltid er positiv. Rule of attraction.

Det som skjedde i dag, var at bilen var litt tilbakeholden med å starte. Strengt tatt har den kanskje vært det et par dager. Men det gikk bra, og vi kom oss både til beppa og mommo, og på jobben. På vei hjem så startet den også, men hadde noen snodige lyder. Etter å ha hentet en fryktelig trett Høvding i barnehagen, så var bilen enda mer motvillig til å starte. Vi fikk start og begynte å kjøre. Ca 100 meter kom vi. Da var det slutt. Da ville den ikke mer. Ikke snakk om at den ville starte. Det er fryktelig kaldt å sitte i en bil når vi er trette og sultne og det er 15 blaade ute.

Enball kom og enball dro, gubben og gamla lå og dro, men fikk ikke start på bilen. Jeg fikk testet NAF medlemsskapet mitt da. Vært medlem siden 2003, og ringte for første gang i dag. Håper det er lenge til neste gang jeg trenger dem! En veldig hyggelig mann kom og forsøkte å få start på bilen, og det hørtes ut som om den gjerne ville, men fikk ikke til. Enten er det tett dieselfilter, eller så er det ikke det… Bilen ble nå (av flere årsaker) tauet til verkstedet, så får jeg ringe dem i morgen og høre om de kan fiksere. Det er fascinerende hvor kaldt det er å sitte i en bil som taues… Jeg er fortsatt gjennomkald, nesten to timer senere.

Pappan min er den store helten i det hele. Han sto og laget middag da jeg ringte, og hadde egentlig tenkt å drikke en øl. Heldigvis hadde han ikke gjort det. Pappan min kjørte og tauet, og skal kjøre mer i morgen. Pappan min er verdens beste!!!

For øvrig har jeg hatt første dag på jobb i det nye året, og det var jo helt greit. Ikke akkurat sånn at jeg hopper i taket av glede, men sånn er det vel gjerne. Man kan ikke bare synes at alt er helt topp, for da er jo ikke topp der, men alt er flatt. Det er i motbakker det går oppover osv.

Dagens konklusjon: Ingen grunn til bekymring, for alt ordner seg. Tro på deg selv, og tro på fremtiden - løsningene byr seg. For de som måtte lure på hvordan jeg kom frem til disse konklusjonene fra dagens strabaser, så har jeg bare en kommentar: Mine tanker works in mysterious ways!

Stryking og filosofi

Selv om jeg er skeptisk til vekten vi legger på skillet mellom ett år og annet, så syns jeg det er godt å rydde "bort" det gamle året, ved å rydde og vaske ut julen. I tillegg har jeg i dag strøket klærne jeg nettopp har vasket. Det var litt som å stryke ut alle fjorårets rynker, så jeg virkelig kan starte på ny frisk.

Jeg hadde virkelig aldri trodd at jeg skulle bli noen "husmor". Utrolig hva det å få barn gjør med en. Nå er det ikke særlig annerledes å ha mann, men der stiller jeg litt andre krav. Den gang da jeg var gift, kom det ikke på tale å stryke noen klær, spesielt fordi jeg ikke strøk mitt eget. Men nå har jeg egentlig kommet frem til at det er greit å stryke. En ting er jo at nystrøkne klær lukter godt, og er langt hyggeligere å bruke - bukser blir også mindre stive. En annen ting er at det gir meg litt tid til å filosofere og tenke, noe jeg ellers vanskelig finner tid til. Tidligere har jeg kjørt bil for å få til det samme, men det er litt vanskelig når jeg er alene med barn.


Såh… nå som jeg har strøket "bort" fjoråret, så skal jeg fortsette å slappe av med en øl.

Velkommen 2010

Vi er på full fart inn i det nye året. Men det nye året er jo ikke egentlig annet enn en fortsettelse av det forrige. Likevel er vi svært opptatt av at et nytt år gir nye muligheter. Det er jo litt snodig at vi har "begrenset" oss selv såpass til et "åndelig" skille. Det er jo strengt tatt ingen realitet i det. Mulighetene er jo der. Hver eneste dag. Hver eneste time. Vi må bare fokusere på mulighetene. Vi må slippe fokuset på begrensningene!

Jeg merker en endring fra jeg flyttet fra Finnmark og hjem igjen. Jeg merker begrensningene. Mange er kun forventninger fra omgivelser, og enkelte omgivelser mer enn andre. Bare det at man skal servere kaker av ymse slag sammen med kaffen om man inviterer på besøk. Jeg har i grunnen bestemt meg for at sånn er det ikke her. Jeg kan yte noe mer for foreldre og besteforeldre, men ikke særlig mer enn jeg ville gitt for venner. Det er sånn det er hos meg, og liker man det ikke, så kan man la være å komme på besøk. Jeg syns det da blir slitsomt med de som "er greie" å ta med kake. Kan de ikke la være? En ting er at jeg vil kunne ha besøk og det skal være hyggelig uten styr. En annen ting er at det blir fryktelig vanskelig for meg å gå ned i vekt om jeg til stadighet skal server kake om jeg har/får/inviterer til besøk!

Og der løy jeg egentlig litt. Av erfaring så har jeg svært lite besøk. Er det selvvalgt? Føler jeg meg ensom? Har jeg ingen venner? Vel, det er vel litt av flere ting. Ofte er jeg så sliten når jeg endelig har anledning til å slappe av og kose meg, enten alene eller med Høvdingen, så jeg orker egentlig svært lite selskap. En jeg kunne sittet og vært stille sammen med hadde vært greit. Men når jeg føler at det MÅ snakkes, så blir det mer energitappende enn energigivende. Likevel er dette noe jeg har tenkt å ta tak i nå i løpet av våren. Bare det at jeg skal begynne å trene igjen, i hvertfall en helgedag, så regner jeg med å øke energinivået. Jeg mener også at Høvdingen har godt av at jeg har besøk av mine venner i ny og ne.

For øvrig slutter aldri foreldreomsorgen å forundre meg. Den går noen ganger langt utover min fatteevne, men jeg antar jeg har potensiale til å opptre likt. Når man flere ganger har fått høre at man ikke er nødvendig, da barnet ikke lenger er barn, men har blitt voksen, og har venner nok, så skulle man vel tro at man repliserte noe i den anledning med avvisning når vedkommende ber om hjelp? Vel, jeg skal ikke dra den videre da dette ikke omhandler meg.

Jeg skal sitte her og kjenne på følelsen av at det er endringer på vei, og når jeg føler at jeg er på vei tilbake i gamle spor, så skal jeg lese det jeg tidligere har skrevet for å minne meg selv på at det ER endringer på vei. Mulighetene er der. Endringene kommer. Jeg må bare se dem, og gripe sjansene som byr seg!!!


Godt nytt år alle som ramler innom og leser dette!