Gjenfødelse... de første timene

Det er mørkt. Men ikke påtrengende eller ubehagelig. Temperaturen er passe. Alt flyter. Alt er harmonisk og godt. En følelse av alt og ingenting gjennomborer, ja, nettopp alt og ingenting. Brått føles dragningen bort fra roen, fra harmonien. Panikken og angsten griper tak. Det kjempes en tapt, men likevel vanvittig kamp for å få bli der det er godt. Kampen er tapt….

Før realisasjonen av at kampen er tapt, kommer kraftløsheten. Skrustikken tvinner seg rundt og griper tak. Forståelsen av en kropp kommer sakte. Taket festes samtidig som en ny krampe rir som en bølge. Det presses vann ut av lunger og nese. Panikken og presset fortsetter en lang stund. Forvirringen går over i motløshet. Alt skal oppleves og læres en gang til. Var ikke forrige siste likevel?

Et skarpt lys. Ivrige stemmer. Varme hender som tar i mot. Et kraftig, likevel spedt, skrik. Det er visst mitt eget. Jeg ønsket å kjefte. Si at jeg ikke ville mer. Jeg orker ikke en gang til. Men allerede før jeg forsøker, så husker jeg at det ikke fungerer. Jeg må igjen lære å snakke. Sågar sitte, snu meg, gå. ALT skal læres en gang til. Jeg kan det nå. Jeg husker alle de andre gangene jeg har lært det. Likevel vet jeg at i løpet av noen uker så har jeg glemt at jeg en gang kunne alt sammen. Sinnet bobler i meg og jeg skriker en gang til. Men så kjenner jeg noe mykt og varmt mot magen og kinnet mitt. Instinktene river i meg, og jeg søker mot den søte lukten av mammas bryst. Griper og suger, men vet allerede at det ikke er melk der, enda. Åpner øynene og ser på henne. Det slitne, men alltid vakre ansiktet. Uansett hva slags mamma jeg har fått, så har hun vært vakker i det øyeblikket.

Jeg ser at hun skjønner. Dypt inne i bevisstheten er det noe som til vanlig slumrer, som nå rører seg. Hun skjønner at jeg har levd mange ganger før. Hun skjønner at jeg husker. Hun skjønner at jeg ikke vil en gang til. At jeg nå håpet jeg skulle få bli i harmonien.


Sterke hender river meg bort, tørker meg og veier, måler og kler på meg. Mamma spiser og drikker før hun utslitt igjen synker ned i sengen. Jeg vil tilbake til tryggheten og roen. Jeg vet jeg ikke kommer dit nå. Jeg vil i det minste tilbake til mamman min. Kort tid etter at jeg igjen får hvile hodet, som jeg fysisk ikke har noen kontroll på, mot mammas bryst, så sovner jeg. Registrerer så vidt at også mammas pust går rolig og at også hun sover.