Ansvarliggjøring av utroskap… eller noe…

Jeg har nettopp vært på tariffkonferanse. Kick off for årets tariffoppgjør. 2010 er også et hovedoppgjør hvor ikke bare tabellen, med konkret vurdering av kroner, men også tekst i avtalen skal revideres. En ting som ble sagt flere ganger: "Selvtillit folkens. Tør å…" Det er mye vi skal tørre. Veldig mye. En del syns jeg ikke jeg er vanskelig å tørre. Noen ting syns jeg kan bli litt konfliktfylt, rett og slett fordi det ikke er sikkert at arbeidsgiver klarer å være tilstrekkelig pragmatisk…

Bare for å ta pragmatikken først. Jeg har brukt ganske mange år på bevisstgjøring av meg selv når det gjelder roller, mine og andres. I tillegg til en erkjennelse av dette, så har jeg måttet jobbe med å skille meg selv i større grad. Jeg er meg privat (mor, datter, venninne, elskerinne osv), som du kun får noe av om vi også kjenner hverandre privat. Så har du meg som kollega, meg som tillitsvalgt, arbeidstaker-representant i AMU. Bare de tre siste rollene krever at man er pragmatisk, profesjonell og seriøs. Det er ikke lett, og jeg har brukt en del år på å komme dit. Nå er selvsagt ikke skottene vanntette, men den viktigste lærdommen etter min erfaring, er den hvor man skiller jobb og privatliv. Når den var på plass, så har de andre vært enklere å få på plass. Jeg har stor glede av å skille og å være pragmatisk. Jeg tror en del andre kollegaer av meg, også eldre og langt mer erfarne, kunne hatt glede av den samme evnen.

Men når det er sagt, så vil man ikke klare å skille helt ut det private. Da oppfatter jeg det som at jeg ville skilt ut meg som person, at jeg helt og fullt gikk inn en rolle og var robot. Det mener jeg jo ikke. Men sorger, bekymringer, en del private opplevelser, osv…. Det egner seg ikke på jobb.

På tariffkonferansen ble det ikke bare pirket i selvtilliten vår, noe som for øvrig bare er bra. Jeg skal ta med meg ordene til nye styreleder der. Det ble snakket en del om kjønn og lønn, lønnssamtaler og ja, generelt lønn, naturlig nok. En ting som kom opp gjentatte ganger, og i flere sammenhenger, er noe jeg er opptatt av… Nemlig ansvarliggjøring. Jeg er litt lei av de som klager og syter, men aldri gjør noen grep for å få til endring. Det samme med ledere som driver med ansvarsfraskrivelse i ymse former og sammenhenger. Ta tak folkens. Vær bevisste. Krev det dere kan, men vær for guds skyld sikker på at dere holder egen sti så ren som mulig. Jeg har nok sikkert ikke helt ren sti, og det pretenderer jeg ikke å ha heller. Noen skjeletter skal være der…. Spørsmålet er vel heller hvor store de er. Jeg står for mine skjeletter….

Ett av poengene med ansvarliggjøring, både av sjimpansene nederste i hierarkiet, og av gorillaene litt lenger opp, er dette med kontroll, ledelse, delegering og sjefing. Jeg tror dagens virksomheter vil fungere langt bedre om man evner å delere, i realiteten delegere, og konsentrere seg om å lede. Detaljstyring tilhører LO's æra, og den går mot slutten - endelig og heldigvis. De fleste mennesker er intelligente, i hvertfall i den krets jeg tenker jobb for meg. Der er de også utdannede i større eller mindre grad. Deleger en oppgave nedover, forvent at den blir utført, og ta tak om den ikke er utført. Enkel filosofi. Kanskje jeg får testet den? Da ville jeg fått testet mine egne grenser for å gi slipp også. >Som dame OG mamma, så har jeg et behov for detaljkontroll. Likevel er jeg ikke interessert i å tillate andre rundt meg å være komplett bevisstløse. Det er noe med å ha respekt for andre og deres tid også å gjøre.

Dette blir langt, men jeg må innpå et tema som til stadighet fascinerer meg. Tydeligvis mange andre også, da det finnes et utall blogger om temaet. Nemlig utroskap. De fleste har mest aggressive følelser og tanker bare rundt ordet. Jeg er mer uvitende, for jeg har aldri opplevd det selv. I hvertfall ikke fått det bekreftet. Jeg kan likevel skjønne fristelsen, selv om jeg aldri har falt for den selv. Det er flere ting som fascinerer meg, og som jeg sikkert kan komme tilbake til senere:
1. At noen risikerer hele sitt etablerte liv for noen minutter eller timers moro - som kanskje ikke var særlig moro når alt kom til alt.
2. At den som er forsmådd kan finne på å rette aggressiviteten mot den ukjente. Dersom partneren din har vært utro mot deg, med en dame eller mann du ikke kjenner, så har da ikke denne fremmede gjort noe galt! Vedkommende har ALDRI lovet deg noe. Kanskje hun/han ikke vet at personen er opptatt engang. Endog kan vedkommende ha forelsket seg i din partner, og da må hun/han få lov til å prøve seg, inntil den som er utro/blir beilet selv setter ned foten.
3. At noen innbiller seg at de ikke er, eller er litt mindre utro, om de gjør ALT, bare ikke samleie.

Selv om jeg aldri har vært den forsmådde, så har jeg vært "den andre". Så vidt jeg vet har det aldri blitt oppdaget, og jeg bryr meg vel egentlig svært lite om det blir oppdaget. JEG er ikke utro. Men, spesielt den der, har vi ikke samleie, så er jeg ikke (så) utro, fascinerer meg. Og om vi da legger til menns evne til å bli sjalu rett og slett fordi de føler en form for eiendomsrett, så blir fascinasjonen min komplett. Men da beveger vi oss egentlig også bort fra utroskap og over til menn. Når det gjelder det så må jeg avslutte med noe jeg selv har opplevd. En gang i tiden var jeg gift. Jeg ser ikke for meg at jeg gjør den feilen igjen med det første, da jeg sliter med å finne menn som fungerer. Vel i hvertfall. I min verden så skal jeg gjøre meg lykkelig. Mannen gjør seg lykkelig. Sammen skal vi gjøre "oss" lykkelige. Altså, vi er to individer som skal samarbeide, helt uten sammensmelting av jeget til et vi. Men min eksmann, veldig redd for hvordan det jeg mente og gjorde kunne reflektere på han, klarte å si en gang: "Nå må du huske på det "min kone", nå som vi er gift, så er vi ikke lenger to individer. Vi er ett." Bare tanken gir meg fortsatt kvelningsfornemmelser.

Nei, god lørdag kveld.