Halkat'la

Det svir under føttene. Trettheten overmanner meg nesten. Jeg vet jeg må fortsette. Solen stikker og brenner. Heten er nesten uutholdelig. Jeg skulle gitt mye for litt vann. Mat har jeg ikke sett på så lang tid at magen har sluttet å rumle. Alt rundt meg er forsterket. Det er nesten som om verden ønsker å trette meg ut ved å bli intens. Fargene er skarpere, stenene smerter mer under føttene, solen brenner iherdig. Men det er ikke en lyd. Alt er stille. Jeg tror jeg blir gal. Jeg må videre. Jeg vet lynsjemobben er etter meg. De er like bak. Jeg kan ikke stanse. Pulsen og pusten er roligere. Jeg begynner å gå igjen. Hvert åndedrag svir i halsen. Kroppen er så utslitt at jeg nesten kollapser. Fire dager på konstant vandring. Ikke tid til hvile. Har spist det jeg har funnet av bær og frukt, og drukket fra bekker og oppsamlet vann i blader. Begynner å løpe for nå hører jeg mobben bak meg, selv om de enda er langt unna. Løper det jeg klarer, men stavrer nok mer enn å løpe. Fargene blir mer og mer intense, til jeg blendes fullstendig. Kjenner at jeg kollapser, mens bevisstheten forsvinner.

Det er mørkt. Hele kroppen verker. Hodet kjennes som en enorm smerte. Forsøker å åpne øynene, tror jeg i hvertfall. Men det er fortsatt mørkt. Blunker for å se om jeg kanskje hadde glemt å åpne øynene. Men nei, det er fortsatt mørkt. Kjennes som om jeg er inne i en hule i et fjell. Men det stemmer ikke med hekse-mobben som var etter meg. De skulle jo brenne meg. Her er det svalt. Skinnene under meg er myke og behagelige. Det er lunt og godt.

I et hjørne i rommet kommer det inn noen med lys. Det vil si, lyset følger med dem uten at jeg kan se hvordan. En kvinne med snilt ansikt bøyer seg over meg.
"Du har vært svært vanskelig for oss å finne, Halkat'la. Vi har lett etter deg lenge."
Jeg skjønner ikke riktig hva hun mener. Lett etter meg? Hvorfor?
"Hvordan føler du deg?" spør kvinnen, men får bare hese gutturale lyder tilbake.

"Vent litt så skal jeg finne litt vann til deg, og fortelle deg hvem jeg er og hvorfor du er her". Jeg klarer ikke annet enn å nikke svakt.