La menn være menn...

Det har vært stille fra meg en del dager nå. Har endelig blitt ferdig med esker, fått dem ut, og ryddet og vasket. Var MYE jobb med vaskingen etterpå også. I forlengelsen av dette gjenstår nå bare å gå gjennom gamle bilder, sortere, scanne osv. Før den tid, så skal jeg stryke en del klær… I morgen eller mandag blir det tenker jeg. Må vaske og tørke en del av det aller først…

Forhold, både kjærlighetsforhold, og øvrige mellommenneskelige forhold, er tema som til stadig dukker opp. På vei av gårde i dag kjørte jeg forbi hva jeg vil kalle et helt vanlig par, i en helt vanlig situasjon. Du vet… mann som ikke får parkert med en gang, dame som blir litt rødflammete og skarp i stemmen, og du kjenner lukten av irritasjon i luften - fra begge sider - og manglende forståelse fra begge parter. Det slo meg, plutselig, hvorfor den krangelen dukker opp. Jeg kjenner nemlig igjen situasjonen.

Man skal parkere en bil, på en parkeringsplass med en del ledig, men kanskje ikke akkurat der mannen ønsket - eller kvinnen for den saks skyld. Istedenfor bare å finne en alternativ plass, raskt, bestemt og uten rot, så klarer ikke mannen riktig å ta avgjørelsen og utføre vervet. Med litt stress, eller hva det enn er, så blir kvinnen irritert, fordi mannen ikke klarer å utføre jobben uten forsinkelser. Og så er vi i gang.

Men, hva skjer egentlig her? Jeg skal ikke si at jeg vet, men det slo meg at dette kan rett og slett være et resultat av at man ikke helt har klart å følge opp samfunnsutviklingen. Fra kvinner fikk stemmerett, og etter hvert reell uttalerett, så har menns rolle blitt mer og mer uklar. Mange kvinner vil ha en mann med empati, sympati og som kan kommunisere følelsene sine. I tillegg skal menn være menn. Jeg tror at det i denne brytningen har blitt et tomrom, eller en forvirring som kan være medvirkende til å skape nevnte situasjoner. I Mitt Utopia, ville jeg ønsket meg en mann som så at parkeringsplassen som man ønsket seg, ikke var ledig. Snudde, fant ny plass, parkerte og ferdig med det. Dette er bare et banalt eksempel, men for meg personlig er det viktigere å ha en mann som er mann, som klarer å ta avgjørelser og som kan få til at jeg slapper av og slipper litt av kontrollen. Menn som bruker lenger tid enn meg på håret er ikke særlig interessante. Jeg ønsker meg en mann som rett og slett kan klare å gjøre, og ikke bli som en siklende, toskete, amøbe som ikke eier en eneste egen tanke og ender med å utslette seg selv for å gjøre meg lykkelig. Det gjør meg nemlig ulykkelig, for ikke å glemme at jeg mister all respekt for vedkommende.

Vel vel.. Noen få tanker en veldig trøtt lørdagskveld. Straks tid for sengen...