Velkommen 2010

Vi er på full fart inn i det nye året. Men det nye året er jo ikke egentlig annet enn en fortsettelse av det forrige. Likevel er vi svært opptatt av at et nytt år gir nye muligheter. Det er jo litt snodig at vi har "begrenset" oss selv såpass til et "åndelig" skille. Det er jo strengt tatt ingen realitet i det. Mulighetene er jo der. Hver eneste dag. Hver eneste time. Vi må bare fokusere på mulighetene. Vi må slippe fokuset på begrensningene!

Jeg merker en endring fra jeg flyttet fra Finnmark og hjem igjen. Jeg merker begrensningene. Mange er kun forventninger fra omgivelser, og enkelte omgivelser mer enn andre. Bare det at man skal servere kaker av ymse slag sammen med kaffen om man inviterer på besøk. Jeg har i grunnen bestemt meg for at sånn er det ikke her. Jeg kan yte noe mer for foreldre og besteforeldre, men ikke særlig mer enn jeg ville gitt for venner. Det er sånn det er hos meg, og liker man det ikke, så kan man la være å komme på besøk. Jeg syns det da blir slitsomt med de som "er greie" å ta med kake. Kan de ikke la være? En ting er at jeg vil kunne ha besøk og det skal være hyggelig uten styr. En annen ting er at det blir fryktelig vanskelig for meg å gå ned i vekt om jeg til stadighet skal server kake om jeg har/får/inviterer til besøk!

Og der løy jeg egentlig litt. Av erfaring så har jeg svært lite besøk. Er det selvvalgt? Føler jeg meg ensom? Har jeg ingen venner? Vel, det er vel litt av flere ting. Ofte er jeg så sliten når jeg endelig har anledning til å slappe av og kose meg, enten alene eller med Høvdingen, så jeg orker egentlig svært lite selskap. En jeg kunne sittet og vært stille sammen med hadde vært greit. Men når jeg føler at det MÅ snakkes, så blir det mer energitappende enn energigivende. Likevel er dette noe jeg har tenkt å ta tak i nå i løpet av våren. Bare det at jeg skal begynne å trene igjen, i hvertfall en helgedag, så regner jeg med å øke energinivået. Jeg mener også at Høvdingen har godt av at jeg har besøk av mine venner i ny og ne.

For øvrig slutter aldri foreldreomsorgen å forundre meg. Den går noen ganger langt utover min fatteevne, men jeg antar jeg har potensiale til å opptre likt. Når man flere ganger har fått høre at man ikke er nødvendig, da barnet ikke lenger er barn, men har blitt voksen, og har venner nok, så skulle man vel tro at man repliserte noe i den anledning med avvisning når vedkommende ber om hjelp? Vel, jeg skal ikke dra den videre da dette ikke omhandler meg.

Jeg skal sitte her og kjenne på følelsen av at det er endringer på vei, og når jeg føler at jeg er på vei tilbake i gamle spor, så skal jeg lese det jeg tidligere har skrevet for å minne meg selv på at det ER endringer på vei. Mulighetene er der. Endringene kommer. Jeg må bare se dem, og gripe sjansene som byr seg!!!


Godt nytt år alle som ramler innom og leser dette!